B. F. Skinner
En biografi
Innledning
I denne biografien om Harvardpsykologen og neobehavioristen Burrhus Frederic Skinner (1904-1990), har jeg valgt å fortelle om hans liv og teorier (samt vår alles kjente og kjære Skinner Box) dette fordi jeg ser på disse delene som det mest signifikante ved han og hans arbeid. Jeg velger å ikke gå særlig dypt inn i de enkelte seksjonene av livet hans, da det, i forhold til for eksempel hans teorier, ikke er særlig interessant. De viktigste trekkene kommer selvfølgelig med, slik at vi får et innblikk i hva som var med å forme Skinner til å utvikle seg slik han gjorde, men intet mer.
Når det gjelder teoriene, skal jeg gjøre rede for en rekke begreper innad hans system (disse inkluderer forsterkende stimulus, ekstinksjon, kontinuerlig forsterkning, ’fikset ratio regime’, ’fikset intervall regime’, forming, aversiv stimulus, straff og til slutt negativ forsterkning), som for øvrig er basert på operant betinging.
Walden Two og andre bøker, som for eksempel The Behavior of Organism (hans hovedverk) og Beyond Freedom and Dignity, har jeg latt være å gå inn på av plasshensyn.
Jeg lar være å gå inn på f.eks programmert læring, hvor han (og tilhengere) i en periode prøvde å utvikle en eksperimentell pedagogikk, til bruk i skolen. For, som Teigen skriver; ”Den pedagogiske suksessen med programmert læring varte ikke svært lenge. Andre, konkurrerende pedagogiske ideer, ikke minst de som bygde på Piagets ideer, var mer appellerende for lærere på 1960-tallet.” (Teigen K.H., En Psykologihistorie, 2004, side 214). Jeg ser derfor ikke dette som like signifikant.
Biografi
Burrhus Frederic Skinner ble født 20.mars, 1904, i den lille byen Pennsylvania i Susquehanna. Her vokste han opp med en bror, en far som var en advokat på vei oppover i rangstigen, og en mor som tok seg av hjemmet. Oppvekstsvilkårene har han beskrevet som varme og stabile (Vargas, 2006). Han var et aktivt barn som brukte mesteparten av tiden på å designe mange forskjellige slags små ting, for eksempel en liten bil med ratt som bare fungerte baklengs. Alt var dog ikke bare fryd og gammen. For eksempel døde broren hans allerede som sekstenåring.
På Hamilton College i New York mottok Skinner sin Bachelor i Engelsk, i 1926. Deretter var han et år i Greenwich Village. Han ville prøve seg som forfatter og skrev masse. Etter en stund mistet han gløden og ga rett og slett opp, da han forsto at han langt ifra hadde verken livserfaringen eller det personlige ståstedet han trengte for å skrive godt. Han bestemte seg derfor for å legge skrivingen på is, og heller søke opptak som student ved Harvard University, da en spirende interesse hadde kommet til han etter å ha lest diverse litteratur, blant annet Pavlov og Watson.
Skinner hadde lenge vært delvis irritert og utålmodig med mennesker rundt seg og idéene deres (f.eks hadde han vært ateist på en skole, altså Hamilton College, hvor man måtte daglig møte i kapellet), og var det fortsatt da han ble tatt inn på Harvard som tjuefireåring. Der møtte han heldigvis William Crozier, som var formann i en ny avdeling innen Fysiologi, og temmelig lik Skinner på mange områder. Videre tok Skinner Master i psykologi i 1930, og doktorgraden tok han i 1931, og ble der til 1936 for å forske.
Det samme året, 1936, giftet Skinner seg med Yvonne Blue, og de flyttet deretter til Minneapolis, hvor han begynte som lærer ved universitetet i Minnesota. Sammen fikk de to døtre, Julie (f.1938) og Deborah (f.1943). Da Deborah ble født designet Skinner noe han kalte for ”Baby Tender”, som var en helt vanlig krybbe med pleksiglass rundt (istedenfor det vanlige gitteret) og aircondition, men det var en oppfinnelse som aldri slo an. Et magasin han sendte artikkelen om krybben til, forandret navnet på den til ”Baby in A Box” (Vargas, 2006), og gjorde vel strengt tatt narr av den.
Skinner ble formann i psykologiavdelingen, Indiana University i 1945, etter å ha flyttet med familien til Bloomington Indiana. Han ble deretter invitert tilbake til Harvard, og godtok det. Der ble han resten av sitt liv. Skinner døde av leukemi i 1990.
Teoriene
Hele systemet til Skinner er basert på operant betinging. Organismen er i den situasjon at den opererer på omgivelsene. Mens den opererer på omgivelsene blir den møtt av en forsterkende stimulus (en forsterker). Denne spesielle stimulusen har en slik effekt at den øker operanten, altså at den forsterker den atferden som satte den i gang.
Denne prosessen blir meget simpelt gjengitt i et operant kammer, eller den såkalte ’Skinner Boksen’. Dette er en av Skinners viktigste oppfinnelser, da man med stor enkelhet kan observere, manipulere og automatisk registrere atferden til for eksempel en rotte. Dette kammeret er konstruert slik at når rotta tilfeldigvis kommer borti en pedal eller spak, vil en mekanisme sørge for at det ramler en liten matbit inn i det. Slik blir operanten (som i dette tilfellet er atferden som trykker inn pedalen/spaken) forsterket. En atferd fulgt av en forsterkende stimulus resulterer i en øket sannsynlighet for at den atferden igjen skal inntreffe i framtiden.
På den annen side vil en atferd som ikke lenger blir fulgt av en forsterker redusere sannsynligheten for at den atferden igjen skal inntreffe i framtiden. Dette vil hende dersom man ikke lenger gir rotta en matbit når den tråkker ned pedalen, og kalles ekstinksjon.
Dersom man etter en ekstinksjon så begynner å gi rotta mat igjen, hver gang den kommer borti spaken, vil spaktrykke-atferden finne sted mye hurtigere enn den gjorde første gangen, da den ble lært. Dette fordi ekstinksjon ikke er det samme som glemming. Man glemmer fordi en atferd ikke blir gjentatt mange nok ganger til at man klarer å huske det over lengre tid. Ekstinksjon, derimot, inntreffer når en organisme gjør en respons som ikke lenger blir forsterket (Carlson, Martin & Buskist, 2004).
Schedules of reinforcement (’Forsterkningsregimer’)
Kontinuerlig forsterkning var den originale settingen. Her ble rotta belønnet med en matbit hver gang den responderte riktig. Men Skinner har fortalt hvordan han oppdaget de andre typene forsterkningsregimer.
Han holdt en gang på å slippe opp for dyrefor midt i en serie av forsøk, og bestemte seg derfor for å gi dyrene mindre mat over helgen, slik at de ikke ble belønnet etter hver korrekte respons. Han ble meget overrasket da han oppgaget at dette ikke senket dyrenes ivrighet, snarere tvert imot. De responderte hurtigere enn noen gang (Teigen, 2004).
Det første han oppdaget var det såkalte fikset ratio regimet (fixed ratio schedule). Det er altså en fikset ratio mellom atferd og belønning, for eksempel 3 til 1, 6 til 1 eller kanskje 25 til 1. Her må rotta f.eks komme tråkke på pedalen tre ganger før det kommer en matbit, eller seks ganger, og så videre.
Det neste regimet var fikset intervall regime (fixed interval schedule), som bruker en slags stoppeklokke for å måle tiden det tar mellom hver gang rotta skal bli belønnet med en matbit. Dette foregår ved at en rotte for eksempel får én matbit hvert femte minutt. Her blir det umulig for rotta å få mer enn én bit, uansett om den tråkker på pedalen hundre ganger. Det som skjer, er at dyrene lærer seg til å senke farten på responsene, slik at hver gang en belønning har inntruffet, vil rotta senke farten på responderingen helt til tiden nærmer seg neste belønning.
Forming
Forming, eller shaping, er en teknikk Skinner utviklet for å lære ny atferd til sine forsøksdyr. Kort sagt involverer det å først belønne atferd som bare delvis ligner den atferden man vil ha fram, slik at dyret lærer at det er noe spesielt med den spesifikke atferden. Da denne atferden er etablert må man belønne hver respons som deretter er mer i retning den rette, enn den forrige var. Slik kan man, etter flere trinn, få et dyr til å for eksempel tråkke på en pedal, noe det aldri ville gjort i det vanlige liv.
Aversiv stimulus
En aversiv stimulus er ukoselig eller smertefull. Atferd fulgt av en aversiv stimulus fører til at det blir mindre sjanse for at den atferden gjentas i framtiden. Dette kan dog også beskrive straff. Dersom man gir rotta et elektrisk sjokk når den tråkker på pedalen, vil den ganske sikkert slutte med dette, rett og slett for å unngå den aversive stimulusen.
På den annen side, hvis man slutter å gi rotta elektriske sjokk hver gang den tråkker på pedalen, vil den tråkke på pedalen mye oftere. Dette kalles negativ forsterkning. Altså, atferd fulgt av at en aversiv stimulus blir fjernet, fører til at atferden med større sannsynlighet vil forekomme igjen på et senere tidspunkt.
Avslutning
Skinner er en av verdens mest kjente psykologer og forskere. Han har gitt ut et mangfold bøker og forskningsarbeider. Han fortsatte der Pavlov sluttet, og brakte behaviorismen over i en dypere forståelse med mer kompleks struktur. Det er ikke tvil om at hans bidrag til psykologien har vært signifikant (samtidig som også en del forskere har satt spørsmålstegn ved enkelte av hans teorier). La meg helt til slutt sitere Teigen,(Teigen K. H., En Psykologihistorie, 2004, side 214) ; ”I likhet med sine forgjengere (Thorndike/Watson) nedvurderte Skinner både biologi og kognisjon. Atferd er atferd, enten den dreier seg om hakking, språkbruk eller nevrotiske symptomer. Men stemmer dette med virkeligheten?”
Bibliografi
Carlson N. R., Martin G. N. & Buskist W., Psychology (Second European Edition), 2004, side 250.
Teigen K.H., En Psykologihistorie, 2.opplag 2004, Fagbokforlaget.
Rachlin H., Biographical Memoirs, Burrhus Frederic Skinner http://www.nap.edu/readingroom/books/biomems/bskinner.html, hentet ned 27/04/06.
Vargas J.S., Brief Biography of B.F Skinner, http://www.bfskinner.org/briefbio.html, hentet ned 25/04/06.
Wikipedia elektronisk oppslagsverk. B. F. Skinner, http://no.wikipedia.org/wiki/B.F._Skinner, hentet ned 25/04/06.
