Psykologi: Hva går Kelley's attribusjonsteori ut på?

Kelley's attribusjonsteori

Jeg skal her ha en kort gjennomgang av de tre viktigste momentene i Kelley's attribusjonsteori. Jeg velger å se bort ifra alt annet som har med attribusjon å gjøre. Jeg tar for eksempel ikke med attribusjonelle bias (som for eksempel den fundamentale attribusjonsfeilen (som du for øvrig kan lese om i dette innlegget) eller selv-tjenende bias (self-serving bias) som f.eks troen på en rettferdig verden eller den ultimate attribusjonsfeilen, som forekommer på gruppenivå, og da særlig i favør av inngruppen), og heller ingenting om heuristiske dommer (heuristic jugdements), som for eksempel ’the representativeness heuristic’. 

Hva jeg derimot skal ta opp, er hvordan Kelley mener folk attribuerer andre menneskers atferd til disposisjonelle og situasjonelle årsaker på basis av tre aspekter; atferdens konsensus, dens konsistens og dens distinkthet.

Atferdens konsensus

Atferdens konsensus, altså hvor mange mennesker det er som deler denne atferden, blir som regel attribuert til eksterne forhold. Atferden blir sett på som bundet eller forventet av situasjonen. En slik situasjon kan eksempelvis forekomme dersom en person vennlig spør en ukjent om å få låne en femkroning til bruk i en telefonkiosk. Til vanlig vil man da forvente at denne ukjente faktisk gir bort en femmer, uten at man nødvendigvis trenger å tro at den ukjente er spesielt gavmild av den grunn.

Atferdens konsistens

Videre, når det gjelder atferdens konsistens, vil man se hvor reliabel en gitt atferd er (om den forekommer i mange situasjoner osv.). Altså, dersom en persons atferd er konsistent, vil vi attribuere dette til indre (disposisjonelle) årsaker. Dersom atferden derimot er inkonsistent, vil man lete etter eksterne (situasjonelle) årsaker for forklaring.

Atferdens distinkthet

Og til slutt mener Kelley vi baserer våre attribusjoner på distinktivhet, det vil si hvor vidt en person utfører en gitt atferd kun i en spesiell situasjon eller ikke. Atferd som oppstår kun i en spesiell situasjon blir attribuert til disposisjonelle faktorer. Oppstår atferden derimot i en rekke situasjoner, vil man attribuere den til situasjonelle faktorer, da den jo er reliabel og stabil. 

Schizofreni - Positive symptomer, dopaminhypotesen og antipsykotika

Den udifferensierte typen schizofreni

Schizofreni er et enormt stort og meget interessant tema. Derfor er jeg nødt til å begrense meg til noen ganske få saker. Jeg velger å se bort ifra de negative symptomene, da de ikke nødvendigvis hører spesielt inn under schizofreni, men er også inkludert i andre nevrologiske lidelser hvor hjerneskade er involvert. Jeg konsentrerer meg derfor om de positive symptomene, og den udifferensierte typen schizofreni (de andre typene, katatonisk, paranoid og uorganisert schizofreni, inkluderes ikke). Videre trekker jeg inn dopaminhypotesen, og ser hvorfor kokain og amfetamin kan forverre tilstanden til en schizofren. Deretter diskuteres effektene av antipsykotiske medikamenter i behandling, i tillegg til eventuelle bivirkninger disse kan ha.

De positive symptomene

De positive symptomene innbefatter tankeforstyrrelser, vrangforestillinger og hallusinasjoner, og den typen schizofreni hvor alle disse symptomene forekommer, er den udifferensierte typen. 

Tankeforstyrrelser

Tankeforstyrrelser kjennetegnes av uorganisert og irrasjonell tenkning, og er antakeligvis det som karakteriserer schizofreni best, da folk med schizofreni har store vanskeligheter med å arrangere og styre over tankene sine. De detter gjerne over fra et tema til et annet midt inne i en setning, eller kan velge å bruke ord som ikke har noe med saken å gjøre, bare fordi ordene rimer eller høres bra ut. 

Vrangforestillinger

Videre er vrangforestillinger forestillinger som helt klart ikke stemmer overens med virkeligheten, og kan innbefatte eksempelvis forestillinger om at man blir forfulgt, er verdens konge, eller at man blir kontrollert via stråler og lignende. 

Hallusinasjoner

Til slutt har vi hallusinasjoner. Disse er primært auditorielle, hvor det typisk er stemmer som snakker til personen, forteller han hvordan han skal handle, kommenterer alt han gjør osv., men hallusinasjonene kan forekomme også på de andre sansene. 

Dopaminhypotesen

En mulig årsak til at noen utvikler symptomer på schizofreni (i alle fall de positive symptomene på lidelsen), ifølge dopaminhypotesen, kan være produsert av overaktivitet i synapsene som bruker dopamin. Fordi forskere har funnet at to klasser av substanser (’amfetamin-klassen’ og antipsykotika-klassen) påvirker den nevrale kommunikasjonen der dopamin blir brukt, har de påstått at primærårsaken til schizofreni er unormal aktivitet i disse nevronene. 

Det er vist at kokain og amfetamin kan føre til schizofrene tendenser hos folk som bruker det, enten de er schizofrene eller ikke. Er de schizofrene fra før, vil stoffene forsterke symptomene. Dette skjer fordi stoffer som kokain og amfetamin aktiverer og stimulerer dopaminreseptorene i enkelte deler av hjernen. Antipsykotiske medikamenter, derimot, blokkerer dopaminreseptorene slik at de hindres i å bli stimulert. Reseptorene som blir blokkert, er hovedsakelig D2-reseptorer, hvor hele 70 % av disse blir okkupert og hindret. 

Behandling med antipsykotika

Behandling av schizofrene er som oftest gjort med antipsykotika, siden disse da blokkerer dopaminreseptorene. Reseptorene finnes flere forskjellige steder i hjernen, men forskerne tror de som forårsaker schizofreni hovedsakelig er lokalisert i cerebral cortex og deler av det limbiske system. Det som dessverre er en alvorlig bivirkning av de antipsykotiske legemidlene, er at de interferer med flere dopaminreseptorer enn bare de som kan være årsaken til schizofreni. Som vi vet, er det et annet system av dopaminsekrerende nevroner i hjernen, og dette systemet styrer vår evne til å kontrollere bevegelse. Når man da bruker antipsykotika som blokkerer dopaminreseptorene, vil medikamentet i tilegg blokkere reseptorene som gjør at vi kan kontrollere våre bevegelser, og kan føre til alvorlige bivirkninger. Pasienten kan da utvikle bevegelighetsproblemer. Disse går som regel over, men i verste fall kan en person som har gått på antipsykotika i flere år utvikle tardive dyskinesier, som er en irreversibel sykdom det ikke finnes behandling for. Risikoen for å utvikle denne sykdommen øker ettersom man blir eldre, og ettersom bruken av medikamentene forlenges.

Konklusjon

Konklusivt kan vi si at det er viktig med medikasjon, og også at antipsykotika er de beste midlene mot schizofrenien, men det er viktig å ta stilling til faktorer som pasientens alder, hvor stor dose han/hun skal få, og omtrentlig hvor lenge de vil trenge det, selv om det antakelig ikke er mulig å vite på forhånd.

Hvorfor har vi fordommer?

Hvorfor har vi fordommer?

Hvorfor vi har fordommer er ikke et lett spørsmål å besvare. Det er vel ikke egentlig noen som har noe endelig fasitsvar, men flere psykologer har teorier om hvorfor vi har og utvikler fordommer. Det er også endel kognitive prosesser som er involvert i fordomsfull tenkning (som f.eks at man syns medlemmene av en utgruppe er mye likere hverandre enn medlemmene i ens egen gruppe, osv.), men disse skal ikke diskuteres her, da jeg mener disse er mindre viktig i utviklingen av fordommer. Vi skal her se på et par teorier innad retningen individuelle forskjeller, og noe kritikk av disse teoriene generelt. Men aller først, en definisjon av begrepet fordom.

Fordom = En holdning delt av flere

Fordom kan defineres som en holdning delt av flere personer (som regel negativ), siktet mot en sosial utgruppe, og da altså mot medlemmene i den spesifikke utgruppen, kun på basis av deres medlemskap i den gruppen. Noen av de mest skadelige fordommene vi har, er basert på folks rase, etnisitet, religion, alder, kjønn, seksuell orientering, og psykisk og fysisk helse.

Autoritær personlighet

Siden fordommer er veldig skadelig for de det går ut over, er det viktig å vite hvordan de oppstår. Dette kan være svært vanskelig. Enkelte psykologer mener fordommene oppstår i individet under oppveksten. En teori her er autoritær personlighet. Den går ut på at barn som vokser opp under strengt disiplinerte forhold, vil utvikle et elsk-hat-forhold til sine foreldre, noe som kan forårsake uutholdelig stress for barnet. Stresset takles ved at foreldre og alle autoritetsfigurer idealiseres, og de vil sende hatet sitt til andre, svakere personer. Dette fører til et dyptsittende personlighetssyndrom som vil følge personen gjennom hele hans liv, og begrense de sosiale relasjonene. Dette predisponerer altså folk til fordomsfull tenkning.

Sosial dominansteori

En nyere teori innenfor retningen individuelle forskjeller er sosial dominansteori. Den sier at mennesker som føler at deres gruppe er mer dominerende og bedre enn utgrupper, har en høy sosial dominans-retning som oppmuntrer dem til å akseptere myter som lovliggjør hierarki og diskriminering. Disse folkene har større sjanse til å bli fordomsfulle enn folk som har en lav sosial dominans-orientering. 

Intergruppeatferd

Kritikere av disse teoriene kommer med bevis på at personlighet faktisk er en dårlig prediktor på fordomsfullhet, og at mentaliteten i inngrupperelasjoner gir en bedre indikasjon. Generelt sett tror de fleste sosialpsykologer nå at fordommer er en del av en intergruppeatferd, og må derfor bli forstått som en del av en teori om intergruppeatferd. Selv om fordommer, stereotyper og diskriminasjon er uttrykt av individer, er de hovedsakelig et intergruppefenomen. 

Ukomplett konklusjon

Vi kan altså si at individer blir fordomsfullt behandlet fordi de er del av grupper som har utviklet visse relasjoner til andre grupper, hvor de har ulik status og ulike fordeler, noe som ofte blir grobunn for konflikter og hat.