Kelley's attribusjonsteori
Jeg skal her ha en kort gjennomgang av de tre viktigste momentene i Kelley's attribusjonsteori. Jeg velger å se bort ifra alt annet som har med attribusjon å gjøre. Jeg tar for eksempel ikke med attribusjonelle bias (som for eksempel den fundamentale attribusjonsfeilen (som du for øvrig kan lese om i dette innlegget) eller selv-tjenende bias (self-serving bias) som f.eks troen på en rettferdig verden eller den ultimate attribusjonsfeilen, som forekommer på gruppenivå, og da særlig i favør av inngruppen), og heller ingenting om heuristiske dommer (heuristic jugdements), som for eksempel ’the representativeness heuristic’.
Hva jeg derimot skal ta opp, er hvordan Kelley mener folk attribuerer andre menneskers atferd til disposisjonelle og situasjonelle årsaker på basis av tre aspekter; atferdens konsensus, dens konsistens og dens distinkthet.
Atferdens konsensus
Atferdens konsensus, altså hvor mange mennesker det er som deler denne atferden, blir som regel attribuert til eksterne forhold. Atferden blir sett på som bundet eller forventet av situasjonen. En slik situasjon kan eksempelvis forekomme dersom en person vennlig spør en ukjent om å få låne en femkroning til bruk i en telefonkiosk. Til vanlig vil man da forvente at denne ukjente faktisk gir bort en femmer, uten at man nødvendigvis trenger å tro at den ukjente er spesielt gavmild av den grunn.
Atferdens konsistens
Videre, når det gjelder atferdens konsistens, vil man se hvor reliabel en gitt atferd er (om den forekommer i mange situasjoner osv.). Altså, dersom en persons atferd er konsistent, vil vi attribuere dette til indre (disposisjonelle) årsaker. Dersom atferden derimot er inkonsistent, vil man lete etter eksterne (situasjonelle) årsaker for forklaring.
Atferdens distinkthet
Og til slutt mener Kelley vi baserer våre attribusjoner på distinktivhet, det vil si hvor vidt en person utfører en gitt atferd kun i en spesiell situasjon eller ikke. Atferd som oppstår kun i en spesiell situasjon blir attribuert til disposisjonelle faktorer. Oppstår atferden derimot i en rekke situasjoner, vil man attribuere den til situasjonelle faktorer, da den jo er reliabel og stabil.
