Den moderne psykologiens framvekst
*
Strukturalisme:
Den moderne psykologi, slik vi kjenner den i dag, ble startet av tyskeren Wilhelm Wundt (1832-1920). Han var den første personen som noen gang kalte seg psykolog. Han skrev i tillegg den første boken i psykologi, Principles of Physiological Psychology. Wundt grunnla det første laboratoriet i den eksperimentelle psykologiens historie i Leipzig, 1879. Han hadde i hovedsak tre mål, a) å analysere innholdet i bevissthetens opplevelser, b) å determinere hvordan bevissthetens elementer var sammensatt, og c) å formulere en lov som kunne forklare denne sammensetningen. Metoden var introspeksjon (observasjon og gjenerindring av en opplevelse).
Omtrent på samme tid bidro Herman Ebbinghaus med viktige metoder for objektivt å måle læring og glemsel. Han målte glemsel ved å prøve å gjenerindre svadaord(non-sense-syllables) ved en senere anledning; timer, dager eller uker etter at han første gang lærte dem utenat. Antall svadaord gjenhentet fra hukommelsen var en pekepinn på antall prosent hukommelse bevart.
Francis Galton grunnla den vitenskapelige studien av individuelle forskjeller i menneskelig atferd og foreslo at enkelte psykologiske karaktertrekk/egenskaper kunne arves.
Funksjonalisme:
Denne retningen begynte i USA og vokste ut av Darwins lære om evolusjon, og var opptatt av bevissthetens prosesser, f.eks oppfattelse og læring. Funksjonalismen var i stor grad en protest mot Wundts strukturalisme, og de to viktigste personene var William James og James Angell.
Behaviorisme:
Funksjonalismen førte til Behaviorismens inntog, innført av John B. Watson, som fortsatt dominerer måten man utfører forskning. Hovedemnet for behavioristene var observerbar atferd, de mentale prosessene skulle ikke inngå i dette, da de var uobserverbare og ikke hadde noe med vitenskapelig psykologi å gjøre. Andre viktige personer innad denne trenden var Edward Thorndike (”law of effect”) og Ivan Pavlov (stimulus-respons-oppdagelsen).
Behaviorisme utviklet en radikal retning på 1950-tallet, hvor man så en organismes atferd kun via begreper som stimulus og respons. Hovedrepresentanten for denne sideretningen var B. F. Skinner (en av de mest innflytelsesrike psykologene i det nittende århundre). Hans arbeid førte bl.a. til atferdsterapi for psykiske problemer. Han fokuserte sterkt på begrepet bestyrkning/forsterkning (reinforcement), som enkelt forklares som ”når bånd mellom stimulus og respons etableres eller styrkes f.eks ved umiddelbar belønning”.
Humanistisk psykologi:
Denne retningen oppstod som en opposisjon mot Behaviorismen. Humanistiske psykologer insisterte på at den menneskelige natur går langt dypere enn bare omgivelsenes forming av atferden, og at det var bevisste prosesser, ikke ubevisste, psykologene bør studere. Disse psykologene var opptatt at menneskets spesielle natur og la stor vekt på menneskelige opplevelser, valg og kreativitet, og potensialet for personlig vekst. Denne retningens far var Abraham Maslow.
Den kognitive revolusjon:
Denne revolusjonen vokste opp fra troen om at Behaviorismen gikk glipp av noe av kompleksiteten ved menneskelig kognisjon og atferd ved at de begrenset seg kun til observerbar atferd. De så en ny interesse av fenomener som hukommelse, tenkning, kreativitet osv., og menneskelig atferd ble fortolket som informasjonsprosessering (informasjon mottatt gjennom sansene blir ”prosessert” gjennom/av forskjellige systemer i hjernen).
Den biologiske revolusjon:
Den biologiske revolusjonen manifesterte seg i den økende interessen blant psykologer på alle felt for det biologiske grunnlaget for atferd. Dette har ført til utviklingen av kognitiv nevrovitenskap, hvor disiplene kognitiv psykologi og nevropsykologi er blitt kombinert, og brukt nevroavbildningsmetoder for å skape en høyere forståelse av hjernens rolle i tenkning, følelser og oppfattelse, og spesifikt kunne lokalisere funksjoner i hjernen.
