Det biologiske grunnlaget for emosjoner

Det biologiske grunnlaget for emosjoner

Vi skal her se på det biologiske grunnlaget for emosjoner. Det er et meget stort område, så en begrensning vil være nødvendig. Jeg velger derfor å holde meg til det som har med amygdala og orbitofrontale cortex å gjøre.  Jeg vil i tillegg trekke inn et av de mest kjente kasus, nemlig Phineas Gage. Venstre/høyreasymmetrien i emosjoner og Duchenne-smilet velger jeg bort.

Amygdala og orbitofrontale cortex

Amygdala, som er lokalisert i temporallappen, rett foran hippocampus, spiller en viktig rolle når det gjelder emosjoner. Det er hovedsakelig to forskningsretninger som har kommet fram som foreslår amygdalas rolle i gjenkjenningen og uttrykkene i frykt, nemlig hjernelesjonering og nevroavbildningsstudier. Eksempelvis kjenner ikke individer med skader i amygdala igjen frykt i ansiktsuttrykk, de kan heller ikke uttrykke frykt selv (men de kan uttrykke andre emosjoner) og de har nedsatt evne til å gjenkjenne frykt ved lyd.

Videre har nevroavbildningsstudier vist at amygdala er mer involvert enn andre hjerneregioner mens persepsjon av fryktrelatert materiale foregår. Amygdala er derimot ikke bare knyttet til fryktrelatert materiale. Forskning har vist at når man ser positiv stimuli, så vil dette føre til en signifikant økt aktivering i den venstre siden av amygdala.

En annen hjernestruktur som er viktig for emosjoner er den orbitofrontale cortex. Den er lokalisert rett over beina som former øyesoklene.  Orbitofrontale cortex mottar informasjon fra det sensoriske system og fra regioner i frontallappene som kontrollerer atferd. Den vet derfor hva som foregår i miljøet, samt hvilke planer som blir lagd som respons på dette. Spesielt er strukturens tilknytning til amygdala viktig, da den spiller en rolle i amygdalas aktivering. 

Phineas Gage

De sterkeste bevisene man har på orbitofrontale cortex’ rolle i emosjoner, kommer fra individer med skader i nevnte område. Det mest kjente—og første—kasus fra dette området, er som kjent Phineas Gage. Han var en dynamittarbeider. Kort fortalt hadde han den kritiske dagen plassert dynamitt i et hull. Deretter var det egentlig meningen at en kollega skulle fylle hullet med sand, slik at dynamitten ikke gikk i været når Phineas kom tilbake for å dytte dynamitten lenger ned i hullet med en stang/stav/påle. Det var dessverre ikke blitt gjort, så da Phineas kom tilbake og staket dynamitten lenger ned i hullet, eksploderte den og skøyt pålen opp igjennom kinnet hans. Pålen føyk rett igjennom hodet og ut av topplokket. Her ble orbitofrontale cortex alvorlig skadet. Han klarte seg, men var ikke lenger den samme mannen. Før var han seriøs og energisk. Etter ulykken ble han barnslig, uorganisert og tok ingenting alvorlig lenger.

Her ser vi hvordan staken penetrerte skalpen til Gage.

(Bilde hentet fra united-academics.org)

I årenes løp har det blitt rapportert flere tilfeller av folk med skade på orbitofrontale cortex, og de generelle kjennetegnene er at de blir likegyldige og mister selvkontrollen. 

Konklusivt kan vi si at dersom en person får skade på enten amygdala eller orbitofrontale cortex, vil det resultere følelsesmessig «utflatning» og man vil få en en mye «tommere» personlighet enn tidligere, da man jo mister evnen til å føle en eller flere emosjoner.

Attribusjon og enkelte attribusjonsbias - Sosialpsykologi

Hva er attribusjon?

Nevn noen bias som skjer ofte under attribusjon.

Nå skal vi først se hva attribusjon er, og også hva som definerer en attribusjonsteori. Deretter forklares forskjellen på situasjonell og disposisjonell attribusjon, før vi mot slutten går over til to typer bias folk har/gjør i sine forskjelligartede attribusjonsstiler, som blant annet er med på å ødelegge for en objektiv fortolkning av virkeligheten, nemlig den fundamentale attribusjonsfeilen og skuespiller-tilskuer-effekten.

Attribusjon generelt er hvordan individer (bevisst og ubevisst) fortolker og forklarer situasjoner ut fra sitt eget standpunkt. En definisjon av attribusjonsteorier kan være at de er ’forklaringen på hvordan folk utvikler dagligdags kausal forståelse av menneskelig atferd’ (Hewstone, 1989). Når man ser på attribusjon er det viktig å huske enkelte faktorer som ofte spiller en rolle når folk fortolker en situasjon - nemlig situasjonelle og disposisjonelle faktorer.

Situasjonelle vs. disposisjonelle faktorer

Situasjonelle faktorer er alternerende stimuli i omgivelsene, mens disposisjonelle faktorer er individuelle personlighetskarakteristika. Mange mennesker har for eksempel en situasjonell attribusjon, hvor omtrent alt de foretar seg (enten det er vellykket eller ikke) blir forklart ut fra holdepunkter i situasjonen. De vil da si de hadde ’flaks’ istedenfor å si at de klarte det de klarte fordi de faktisk var flinke til det. Personer som derimot har en disposisjonell attribusjon, vil forklare det meste som skjer ut fra seg selv og sine egenskaper som person. Dersom de eksempelvis ikke mestrer en gitt aktivitet vil de heller skylde på at de rett og slett ikke har det som trengs, heller enn å forklare utfallet på bakgrunn av eksterne forhold.

Den fundamentale attribusjonsfeilen

På den annen side er folk oftere flinke til å relatere gode ting som skjer dem selv, eller som de oppnår, med interne forhold, og negative ting med eksterne forhold. Så lenge det ikke er noen andre de ser på, altså. Ser man på andre vil en observerer som regel relatere det som skjer til disposisjonelle forhold, heller enn situasjonelle. Dette kalles den fundamentale attribusjonsfeilen, og blir begått av omtrent alle. Når vi ser at en person oppfører seg merkverdig, glemmer vi ofte at det er situasjonelle forhold som muligens er grunnen til den merkverdige atferden, og sier for eksempel heller at ’personen er jo bare rar’. 

Vi pleier med andre ord å se vår egen atferd som meget variabel og sterkt påvirkelig i forhold til den situasjonen vi er i (med mindre det altså gjelder noe positivt), mens andre menneskers atferd ser vi som mer stabil og skyldes personlige disposisjoner. 

Ergo, når vi forklarer vår egen atferd, er det liten sannsynlighet for at vi begår den fundamentale attribusjonsfeilen. Når vi forklarer vår egen og andres atferd med forskjellige attribusjoner, kalles det skuespiller-tilskuer-effekten. Forskning har vist at selv om vi vet om denne effekten, hindrer det oss ikke fra å benytte oss av den både titt og ofte. 

Konklusjonen må da være at vi er pakket inn i en del egobeskyttende bias, som eksisterer for å holde selvbildet oppe, slik at vi ubevisst forklarer hendelser slik at vi skal føle oss best mulig med oss selv hele tiden, uansett hva som skjer. Muligens en smule egosentrisk, men når alt kommer til alt må jo alle mennesker først og fremst holde ut med seg selv!