Psykologi: Hva går Kelley's attribusjonsteori ut på?

Kelley's attribusjonsteori

Jeg skal her ha en kort gjennomgang av de tre viktigste momentene i Kelley's attribusjonsteori. Jeg velger å se bort ifra alt annet som har med attribusjon å gjøre. Jeg tar for eksempel ikke med attribusjonelle bias (som for eksempel den fundamentale attribusjonsfeilen (som du for øvrig kan lese om i dette innlegget) eller selv-tjenende bias (self-serving bias) som f.eks troen på en rettferdig verden eller den ultimate attribusjonsfeilen, som forekommer på gruppenivå, og da særlig i favør av inngruppen), og heller ingenting om heuristiske dommer (heuristic jugdements), som for eksempel ’the representativeness heuristic’. 

Hva jeg derimot skal ta opp, er hvordan Kelley mener folk attribuerer andre menneskers atferd til disposisjonelle og situasjonelle årsaker på basis av tre aspekter; atferdens konsensus, dens konsistens og dens distinkthet.

Atferdens konsensus

Atferdens konsensus, altså hvor mange mennesker det er som deler denne atferden, blir som regel attribuert til eksterne forhold. Atferden blir sett på som bundet eller forventet av situasjonen. En slik situasjon kan eksempelvis forekomme dersom en person vennlig spør en ukjent om å få låne en femkroning til bruk i en telefonkiosk. Til vanlig vil man da forvente at denne ukjente faktisk gir bort en femmer, uten at man nødvendigvis trenger å tro at den ukjente er spesielt gavmild av den grunn.

Atferdens konsistens

Videre, når det gjelder atferdens konsistens, vil man se hvor reliabel en gitt atferd er (om den forekommer i mange situasjoner osv.). Altså, dersom en persons atferd er konsistent, vil vi attribuere dette til indre (disposisjonelle) årsaker. Dersom atferden derimot er inkonsistent, vil man lete etter eksterne (situasjonelle) årsaker for forklaring.

Atferdens distinkthet

Og til slutt mener Kelley vi baserer våre attribusjoner på distinktivhet, det vil si hvor vidt en person utfører en gitt atferd kun i en spesiell situasjon eller ikke. Atferd som oppstår kun i en spesiell situasjon blir attribuert til disposisjonelle faktorer. Oppstår atferden derimot i en rekke situasjoner, vil man attribuere den til situasjonelle faktorer, da den jo er reliabel og stabil. 

Hvorfor har vi fordommer?

Hvorfor har vi fordommer?

Hvorfor vi har fordommer er ikke et lett spørsmål å besvare. Det er vel ikke egentlig noen som har noe endelig fasitsvar, men flere psykologer har teorier om hvorfor vi har og utvikler fordommer. Det er også endel kognitive prosesser som er involvert i fordomsfull tenkning (som f.eks at man syns medlemmene av en utgruppe er mye likere hverandre enn medlemmene i ens egen gruppe, osv.), men disse skal ikke diskuteres her, da jeg mener disse er mindre viktig i utviklingen av fordommer. Vi skal her se på et par teorier innad retningen individuelle forskjeller, og noe kritikk av disse teoriene generelt. Men aller først, en definisjon av begrepet fordom.

Fordom = En holdning delt av flere

Fordom kan defineres som en holdning delt av flere personer (som regel negativ), siktet mot en sosial utgruppe, og da altså mot medlemmene i den spesifikke utgruppen, kun på basis av deres medlemskap i den gruppen. Noen av de mest skadelige fordommene vi har, er basert på folks rase, etnisitet, religion, alder, kjønn, seksuell orientering, og psykisk og fysisk helse.

Autoritær personlighet

Siden fordommer er veldig skadelig for de det går ut over, er det viktig å vite hvordan de oppstår. Dette kan være svært vanskelig. Enkelte psykologer mener fordommene oppstår i individet under oppveksten. En teori her er autoritær personlighet. Den går ut på at barn som vokser opp under strengt disiplinerte forhold, vil utvikle et elsk-hat-forhold til sine foreldre, noe som kan forårsake uutholdelig stress for barnet. Stresset takles ved at foreldre og alle autoritetsfigurer idealiseres, og de vil sende hatet sitt til andre, svakere personer. Dette fører til et dyptsittende personlighetssyndrom som vil følge personen gjennom hele hans liv, og begrense de sosiale relasjonene. Dette predisponerer altså folk til fordomsfull tenkning.

Sosial dominansteori

En nyere teori innenfor retningen individuelle forskjeller er sosial dominansteori. Den sier at mennesker som føler at deres gruppe er mer dominerende og bedre enn utgrupper, har en høy sosial dominans-retning som oppmuntrer dem til å akseptere myter som lovliggjør hierarki og diskriminering. Disse folkene har større sjanse til å bli fordomsfulle enn folk som har en lav sosial dominans-orientering. 

Intergruppeatferd

Kritikere av disse teoriene kommer med bevis på at personlighet faktisk er en dårlig prediktor på fordomsfullhet, og at mentaliteten i inngrupperelasjoner gir en bedre indikasjon. Generelt sett tror de fleste sosialpsykologer nå at fordommer er en del av en intergruppeatferd, og må derfor bli forstått som en del av en teori om intergruppeatferd. Selv om fordommer, stereotyper og diskriminasjon er uttrykt av individer, er de hovedsakelig et intergruppefenomen. 

Ukomplett konklusjon

Vi kan altså si at individer blir fordomsfullt behandlet fordi de er del av grupper som har utviklet visse relasjoner til andre grupper, hvor de har ulik status og ulike fordeler, noe som ofte blir grobunn for konflikter og hat.

Attribusjon og enkelte attribusjonsbias - Sosialpsykologi

Hva er attribusjon?

Nevn noen bias som skjer ofte under attribusjon.

Nå skal vi først se hva attribusjon er, og også hva som definerer en attribusjonsteori. Deretter forklares forskjellen på situasjonell og disposisjonell attribusjon, før vi mot slutten går over til to typer bias folk har/gjør i sine forskjelligartede attribusjonsstiler, som blant annet er med på å ødelegge for en objektiv fortolkning av virkeligheten, nemlig den fundamentale attribusjonsfeilen og skuespiller-tilskuer-effekten.

Attribusjon generelt er hvordan individer (bevisst og ubevisst) fortolker og forklarer situasjoner ut fra sitt eget standpunkt. En definisjon av attribusjonsteorier kan være at de er ’forklaringen på hvordan folk utvikler dagligdags kausal forståelse av menneskelig atferd’ (Hewstone, 1989). Når man ser på attribusjon er det viktig å huske enkelte faktorer som ofte spiller en rolle når folk fortolker en situasjon - nemlig situasjonelle og disposisjonelle faktorer.

Situasjonelle vs. disposisjonelle faktorer

Situasjonelle faktorer er alternerende stimuli i omgivelsene, mens disposisjonelle faktorer er individuelle personlighetskarakteristika. Mange mennesker har for eksempel en situasjonell attribusjon, hvor omtrent alt de foretar seg (enten det er vellykket eller ikke) blir forklart ut fra holdepunkter i situasjonen. De vil da si de hadde ’flaks’ istedenfor å si at de klarte det de klarte fordi de faktisk var flinke til det. Personer som derimot har en disposisjonell attribusjon, vil forklare det meste som skjer ut fra seg selv og sine egenskaper som person. Dersom de eksempelvis ikke mestrer en gitt aktivitet vil de heller skylde på at de rett og slett ikke har det som trengs, heller enn å forklare utfallet på bakgrunn av eksterne forhold.

Den fundamentale attribusjonsfeilen

På den annen side er folk oftere flinke til å relatere gode ting som skjer dem selv, eller som de oppnår, med interne forhold, og negative ting med eksterne forhold. Så lenge det ikke er noen andre de ser på, altså. Ser man på andre vil en observerer som regel relatere det som skjer til disposisjonelle forhold, heller enn situasjonelle. Dette kalles den fundamentale attribusjonsfeilen, og blir begått av omtrent alle. Når vi ser at en person oppfører seg merkverdig, glemmer vi ofte at det er situasjonelle forhold som muligens er grunnen til den merkverdige atferden, og sier for eksempel heller at ’personen er jo bare rar’. 

Vi pleier med andre ord å se vår egen atferd som meget variabel og sterkt påvirkelig i forhold til den situasjonen vi er i (med mindre det altså gjelder noe positivt), mens andre menneskers atferd ser vi som mer stabil og skyldes personlige disposisjoner. 

Ergo, når vi forklarer vår egen atferd, er det liten sannsynlighet for at vi begår den fundamentale attribusjonsfeilen. Når vi forklarer vår egen og andres atferd med forskjellige attribusjoner, kalles det skuespiller-tilskuer-effekten. Forskning har vist at selv om vi vet om denne effekten, hindrer det oss ikke fra å benytte oss av den både titt og ofte. 

Konklusjonen må da være at vi er pakket inn i en del egobeskyttende bias, som eksisterer for å holde selvbildet oppe, slik at vi ubevisst forklarer hendelser slik at vi skal føle oss best mulig med oss selv hele tiden, uansett hva som skjer. Muligens en smule egosentrisk, men når alt kommer til alt må jo alle mennesker først og fremst holde ut med seg selv!