Viser innlegg med etiketten psykologi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten psykologi. Vis alle innlegg

onsdag 27. april 2016

Psykologi: Hva går Kelley's attribusjonsteori ut på?

Kelley's attribusjonsteori


Jeg skal her ha en kort gjennomgang av de tre viktigste momentene i Kelley's attribusjonsteori. Jeg velger å se bort ifra alt annet som har med attribusjon å gjøre. Jeg tar for eksempel ikke med attribusjonelle bias (som for eksempel den fundamentale attribusjonsfeilen (som du for øvrig kan lese om i dette innlegget) eller selv-tjenende bias (self-serving bias) som f.eks troen på en rettferdig verden eller den ultimate attribusjonsfeilen, som forekommer på gruppenivå, og da særlig i favør av inngruppen), og heller ingenting om heuristiske dommer (heuristic jugdements), som for eksempel ’the representativeness heuristic’. 

Hva jeg derimot skal ta opp, er hvordan Kelley mener folk attribuerer andre menneskers atferd til disposisjonelle og situasjonelle årsaker på basis av tre aspekter; atferdens konsensus, dens konsistens og dens distinkthet.

Atferdens konsensus
Atferdens konsensus, altså hvor mange mennesker det er som deler denne atferden, blir som regel attribuert til eksterne forhold. Atferden blir sett på som bundet eller forventet av situasjonen. En slik situasjon kan eksempelvis forekomme dersom en person vennlig spør en ukjent om å få låne en femkroning til bruk i en telefonkiosk. Til vanlig vil man da forvente at denne ukjente faktisk gir bort en femmer, uten at man nødvendigvis trenger å tro at den ukjente er spesielt gavmild av den grunn.

Atferdens konsistens
Videre, når det gjelder atferdens konsistens, vil man se hvor reliabel en gitt atferd er (om den forekommer i mange situasjoner osv.). Altså, dersom en persons atferd er konsistent, vil vi attribuere dette til indre (disposisjonelle) årsaker. Dersom atferden derimot er inkonsistent, vil man lete etter eksterne (situasjonelle) årsaker for forklaring.
Atferdens distinkthet

Og til slutt mener Kelley vi baserer våre attribusjoner på distinktivhet, det vil si hvor vidt en person utfører en gitt atferd kun i en spesiell situasjon eller ikke. Atferd som oppstår kun i en spesiell situasjon blir attribuert til disposisjonelle faktorer. Oppstår atferden derimot i en rekke situasjoner, vil man attribuere den til situasjonelle faktorer, da den jo er reliabel og stabil. 


mandag 16. november 2015

Forskningsmetoder: Forskjellen på sekundær- og primærkilder

Forskjellene på eksempelvis en avisartikkel (sekundærkilde) og en vitenskapelig artikkel (primærkilde) er mange. Ved å se på hva en vitenskapelig artikkel er, og hvordan den blir publisert, er det enkelt å vite hva en avisartikkel _ikke_ er. Mitt premiss for denne besvarelsen er at avisartikkelen refererer til en vitenskapelig studie.


Vitenskapelig artikkel
En artikkel i et vitenskapelig tidsskrift er skrevet direkte av forskerne som har gjennomført den gitte studien. Her presenteres teorien og/eller idéen(e) de har generert hypotesen(e) ut ifra, som igjen bestemmer undersøkelsens oppsett. Videre er metodologien som ligger til grunn for gjennomføringen nøye forklart og beskrevet, samt alle andre signifikante elementer leseren må være inneforstått med for å kunne gjøre seg opp en informert mening om hvorvidt de endelige resultatene er gyldige eller ikke - eller om leseren faktisk selv er en forsker som ønsker å etterprøve studien for å sjekke om resultatene blir de samme, eller ønsker å bygge på funnene ved å gjennomføre videre forskning innen samme felt, osv.

I tillegg er det en relativt stor sannsynlighet for at en publisert vitenskapelig artikkel er godt gjennomført?både studien og forskningsrapporten?da den har vært nødt til å bli gransket (og godkjent) av andre forskere som er kunnskapsrike innen samme felt for å i det hele tatt trenge igjennom det trange publiseringsnåløyet til det gitte vitenskapelige tidsskriftet. Dette er gode metoder for kvalitetssikring av stoffet.


Avisartikkel
En artikkel i eksempelvis VG som kun refererer til en vitenskapelig studie (eller, Gud forby, refererer til en studie referert av atter en annen utilregnelig kilde), derimot, er en ganske annen sak. Her eksisterer det knapt noe «publiseringsnåløye» overhodet for at journalisten skal kunne spre sin (mer eller mindre) grundig undersøkte informasjon med sine lesere, "mannen i gata". 

Skal en vitenskapelig studie omtales i en "vanlig" avis finnes det strengt tatt ingen reell garanti for at journalisten har satt seg skikkelig inn i den gjeldende studien. Hvem vet, kanskje har han/hun knapt kun lest det korte sammendraget, og derfor ikke nødvendigvis forstått sammenhengen mellom det undersøkte fenomenet og resultatene som forekom. Dette kan føre til at journalisten trekker ukorrekte konklusjoner, klusser til forståelsen av kausalitet/korrelasjon, etc., og ender potensielt opp med å skrive noe som ikke _egentlig_ stemmer med det forskerne faktisk kom fram til. Resultatet blir feilinformasjon til folket, og de som ikke har lært vitenskapelig skepsis godtar journalistens feilslutninger og ender opp med en feiloppfatning av de fenomener som ble studert, mens de som har vitenskapelig «teft» (og interesse for temaet) vil grave opp den originale studien (primærkilden) for å finne ut hva som _faktisk_ foregikk.


Konklusivt kan det muligens oppsummeres slik
Artikler publisert i et vitenskapelig tidsskrift har gjennomgått grundig granskning og er direkte beskrivelser av de forskjellige studiene, mens artikler i aviser som refererer til vitenskap stort sett ikke har noen spesiell kvalitetssikring overhodet, og er derfor ikke (nødvendigvis) til å stole på.


fredag 25. september 2015

Det biologiske grunnlaget for emosjoner

Det biologiske grunnlaget for emosjoner


Vi skal her se på det biologiske grunnlaget for emosjoner. Det er et meget stort område, så en begrensning vil være nødvendig. Jeg velger derfor å holde meg til det som har med amygdala og orbitofrontale cortex å gjøre.  Jeg vil i tillegg trekke inn et av de mest kjente kasus, nemlig Phineas Gage. Venstre/høyreasymmetrien i emosjoner og Duchenne-smilet velger jeg bort.


Amygdala og orbitofrontale cortex
Amygdala, som er lokalisert i temporallappen, rett foran hippocampus, spiller en viktig rolle når det gjelder emosjoner. Det er hovedsakelig to forskningsretninger som har kommet fram som foreslår amygdalas rolle i gjenkjenningen og uttrykkene i frykt, nemlig hjernelesjonering og nevroavbildningsstudier. Eksempelvis kjenner ikke individer med skader i amygdala igjen frykt i ansiktsuttrykk, de kan heller ikke uttrykke frykt selv (men de kan uttrykke andre emosjoner) og de har nedsatt evne til å gjenkjenne frykt ved lyd.

Videre har nevroavbildningsstudier vist at amygdala er mer involvert enn andre hjerneregioner mens persepsjon av fryktrelatert materiale foregår. Amygdala er derimot ikke bare knyttet til fryktrelatert materiale. Forskning har vist at når man ser positiv stimuli, så vil dette føre til en signifikant økt aktivering i den venstre siden av amygdala.


En annen hjernestruktur som er viktig for emosjoner er den orbitofrontale cortex. Den er lokalisert rett over beina som former øyesoklene.  Orbitofrontale cortex mottar informasjon fra det sensoriske system og fra regioner i frontallappene som kontrollerer atferd. Den vet derfor hva som foregår i miljøet, samt hvilke planer som blir lagd som respons på dette. Spesielt er strukturens tilknytning til amygdala viktig, da den spiller en rolle i amygdalas aktivering. 


Phineas Gage
De sterkeste bevisene man har på orbitofrontale cortex’ rolle i emosjoner, kommer fra individer med skader i nevnte område. Det mest kjente—og første—kasus fra dette området, er som kjent Phineas Gage. Han var en dynamittarbeider. Kort fortalt hadde han den kritiske dagen plassert dynamitt i et hull. Deretter var det egentlig meningen at en kollega skulle fylle hullet med sand, slik at dynamitten ikke gikk i været når Phineas kom tilbake for å dytte dynamitten lenger ned i hullet med en stang/stav/påle. Det var dessverre ikke blitt gjort, så da Phineas kom tilbake og staket dynamitten lenger ned i hullet, eksploderte den og skøyt pålen opp igjennom kinnet hans. Pålen føyk rett igjennom hodet og ut av topplokket. Her ble orbitofrontale cortex alvorlig skadet. Han klarte seg, men var ikke lenger den samme mannen. Før var han seriøs og energisk. Etter ulykken ble han barnslig, uorganisert og tok ingenting alvorlig lenger.

Her ser vi hvordan staken penetrerte skalpen til Gage.
(Bilde hentet fra united-academics.org)

I årenes løp har det blitt rapportert flere tilfeller av folk med skade på orbitofrontale cortex, og de generelle kjennetegnene er at de blir likegyldige og mister selvkontrollen. 


Konklusivt kan vi si at dersom en person får skade på enten amygdala eller orbitofrontale cortex, vil det resultere følelsesmessig «utflatning» og man vil få en en mye «tommere» personlighet enn tidligere, da man jo mister evnen til å føle en eller flere emosjoner.


lørdag 12. september 2015

Attribusjon og enkelte attribusjonsbias - Sosialpsykologi

Hva er attribusjon?

Nevn noen bias som skjer ofte under attribusjon.


Nå skal vi først se hva attribusjon er, og også hva som definerer en attribusjonsteori. Deretter forklares forskjellen på situasjonell og disposisjonell attribusjon, før vi mot slutten går over til to typer bias folk har/gjør i sine forskjelligartede attribusjonsstiler, som blant annet er med på å ødelegge for en objektiv fortolkning av virkeligheten, nemlig den fundamentale attribusjonsfeilen og skuespiller-tilskuer-effekten.

Attribusjon generelt er hvordan individer (bevisst og ubevisst) fortolker og forklarer situasjoner ut fra sitt eget standpunkt. En definisjon av attribusjonsteorier kan være at de er ’forklaringen på hvordan folk utvikler dagligdags kausal forståelse av menneskelig atferd’ (Hewstone, 1989). Når man ser på attribusjon er det viktig å huske enkelte faktorer som ofte spiller en rolle når folk fortolker en situasjon - nemlig situasjonelle og disposisjonelle faktorer.

Situasjonelle vs. disposisjonelle faktorer
Situasjonelle faktorer er alternerende stimuli i omgivelsene, mens disposisjonelle faktorer er individuelle personlighetskarakteristika. Mange mennesker har for eksempel en situasjonell attribusjon, hvor omtrent alt de foretar seg (enten det er vellykket eller ikke) blir forklart ut fra holdepunkter i situasjonen. De vil da si de hadde ’flaks’ istedenfor å si at de klarte det de klarte fordi de faktisk var flinke til det. Personer som derimot har en disposisjonell attribusjon, vil forklare det meste som skjer ut fra seg selv og sine egenskaper som person. Dersom de eksempelvis ikke mestrer en gitt aktivitet vil de heller skylde på at de rett og slett ikke har det som trengs, heller enn å forklare utfallet på bakgrunn av eksterne forhold.

Den fundamentale attribusjonsfeilen
På den annen side er folk oftere flinke til å relatere gode ting som skjer dem selv, eller som de oppnår, med interne forhold, og negative ting med eksterne forhold. Så lenge det ikke er noen andre de ser på, altså. Ser man på andre vil en observerer som regel relatere det som skjer til disposisjonelle forhold, heller enn situasjonelle. Dette kalles den fundamentale attribusjonsfeilen, og blir begått av omtrent alle. Når vi ser at en person oppfører seg merkverdig, glemmer vi ofte at det er situasjonelle forhold som muligens er grunnen til den merkverdige atferden, og sier for eksempel heller at ’personen er jo bare rar’. 

Vi pleier med andre ord å se vår egen atferd som meget variabel og sterkt påvirkelig i forhold til den situasjonen vi er i (med mindre det altså gjelder noe positivt), mens andre menneskers atferd ser vi som mer stabil og skyldes personlige disposisjoner. 


Ergo, når vi forklarer vår egen atferd, er det liten sannsynlighet for at vi begår den fundamentale attribusjonsfeilen. Når vi forklarer vår egen og andres atferd med forskjellige attribusjoner, kalles det skuespiller-tilskuer-effekten. Forskning har vist at selv om vi vet om denne effekten, hindrer det oss ikke fra å benytte oss av den både titt og ofte. 

Konklusjonen må da være at vi er pakket inn i en del egobeskyttende bias, som eksisterer for å holde selvbildet oppe, slik at vi ubevisst forklarer hendelser slik at vi skal føle oss best mulig med oss selv hele tiden, uansett hva som skjer. Muligens en smule egosentrisk, men når alt kommer til alt må jo alle mennesker først og fremst holde ut med seg selv!


søndag 23. august 2015

Den moderne psykologiens framvekst

Den moderne psykologiens framvekst

*

Strukturalisme:
Den moderne psykologi, slik vi kjenner den i dag, ble startet av tyskeren Wilhelm Wundt (1832-1920). Han var den første personen som noen gang kalte seg psykolog. Han skrev i tillegg den første boken i psykologi, Principles of Physiological Psychology. Wundt grunnla det første laboratoriet i den eksperimentelle psykologiens historie i Leipzig, 1879. Han hadde i hovedsak tre mål, a) å analysere innholdet i bevissthetens opplevelser, b) å determinere hvordan bevissthetens elementer var sammensatt, og c) å formulere en lov som kunne forklare denne sammensetningen. Metoden var introspeksjon (observasjon og gjenerindring av en opplevelse).

Omtrent på samme tid bidro Herman Ebbinghaus med viktige metoder for objektivt å måle læring og glemsel. Han målte glemsel ved å prøve å gjenerindre svadaord(non-sense-syllables) ved en senere anledning; timer, dager eller uker etter at han første gang lærte dem utenat. Antall svadaord gjenhentet fra hukommelsen var en pekepinn på antall prosent hukommelse bevart.

Francis Galton grunnla den vitenskapelige studien av individuelle forskjeller i menneskelig atferd og foreslo at enkelte psykologiske karaktertrekk/egenskaper kunne arves.

Funksjonalisme:
Denne retningen begynte i USA og vokste ut av Darwins lære om evolusjon, og var opptatt av bevissthetens prosesser, f.eks oppfattelse og læring. Funksjonalismen var i stor grad en protest mot Wundts strukturalisme, og de to viktigste personene var William James og James Angell.

Behaviorisme:
Funksjonalismen førte til Behaviorismens inntog, innført av John B. Watson, som fortsatt dominerer måten man utfører forskning. Hovedemnet for behavioristene var observerbar atferd, de mentale prosessene skulle ikke inngå i dette, da de var uobserverbare og ikke hadde noe med vitenskapelig psykologi å gjøre. Andre viktige personer innad denne trenden var Edward Thorndike (”law of effect”) og Ivan Pavlov (stimulus-respons-oppdagelsen). 

Behaviorisme utviklet en radikal retning på 1950-tallet, hvor man så en organismes atferd kun via begreper som stimulus og respons. Hovedrepresentanten for denne sideretningen var B. F. Skinner (en av de mest innflytelsesrike psykologene i det nittende århundre). Hans arbeid førte bl.a. til atferdsterapi for psykiske problemer. Han fokuserte sterkt på begrepet bestyrkning/forsterkning (reinforcement), som enkelt forklares som ”når bånd mellom stimulus og respons etableres eller styrkes f.eks ved umiddelbar belønning”.

Humanistisk psykologi:
Denne retningen oppstod som en opposisjon mot Behaviorismen. Humanistiske psykologer insisterte på at den menneskelige natur går langt dypere enn bare omgivelsenes forming av atferden, og at det var bevisste prosesser, ikke ubevisste, psykologene bør studere. Disse psykologene var opptatt at menneskets spesielle natur og la stor vekt på menneskelige opplevelser, valg og kreativitet, og potensialet for personlig vekst. Denne retningens far var Abraham Maslow.

Den kognitive revolusjon:
Denne revolusjonen vokste opp fra troen om at Behaviorismen gikk glipp av noe av kompleksiteten ved menneskelig kognisjon og atferd ved at de begrenset seg kun til observerbar atferd. De så en ny interesse av fenomener som hukommelse, tenkning, kreativitet osv., og menneskelig atferd ble fortolket som informasjonsprosessering (informasjon mottatt gjennom sansene blir ”prosessert” gjennom/av forskjellige systemer i hjernen). 

Den biologiske revolusjon:

Den biologiske revolusjonen manifesterte seg i den økende interessen blant psykologer på alle felt for det biologiske grunnlaget for atferd. Dette har ført til utviklingen av kognitiv nevrovitenskap, hvor disiplene kognitiv psykologi og nevropsykologi er blitt kombinert, og brukt nevroavbildningsmetoder for å skape en høyere forståelse av hjernens rolle i tenkning, følelser og oppfattelse, og spesifikt kunne lokalisere funksjoner i hjernen.