Gjøre rede for samisk historie etc. - Læreplanmål i Histore Vg3 Påbygging

Gjøre rede for sentrale trekk ved samisk historie og diskutere samenes forhold til stater med samisk bosetning fram til omkring midten av 1800-tallet.

(Men jeg velger her å ta med også det som skjedde etter 1800-tallet.)

 

Samenes historie

Samene er Norges urfolk. Urfolk er mennesker som helt eller delvis har bevart sin tradisjonelle kultur, og som levde i et bestemt landområde før storsamfunnet overtok det, eller før den staten de nå er en del av, ble etablert.

Samene 1000 f.kr og fram mot vikingtiden

Samisk kultur vokser fram i Nord-Skandinavia på grunnlag av jeger- og fangstkulturene som hadde eksistert siden steinalderen.

Samisk språk = sterk påvirkning fra og tette forbindelser med finsk-ugriske folkegrupper fra områdene nordøst for Østersjøen.

I løpet av steinalderen utviklet samene en særegen fangstkultur som skilte seg fra bondebefolkningen lenger sør.

Vikingtid – Samer og nordmenn

Samer og nordmenn levde separate liv i Nord-Norge: Ved inngangen til vikingtiden bodde det norske, germansk-talende bønder langs kysten opp til Malangen i Sør-Troms, mens samene holdt til i det indre av Skandinavia fra Nord-Østerdal og Dovre i sør til kysten av Troms og Finnmark i nord.

Ottar fra Hålogaland

Omfattende varebytte mellom samer og nordmenn i vikingtiden. En viktig kilde til forholdet mellom de to er historien den nordnorske stormannen Ottar fra Hålogaland ga til en engelsk konge i 880-årene, hvor han forteller at de hadde store inntekter fra skattlegging av «finnene». Først ble dette tolket som at de nordnorske høvdingene undertrykte og utbyttet den samiske befolkningen, men nyere forskning legger snarere vekt på at samarbeid og gjensidig nytte må ha dominert folkegruppene i nord.

Stor respekt og positivt samkvem

Blant annet pekes det på at de norrøne høvdingene hadde stor respekt for deler av den samiske naturreligionen – da spesielt samenes magiske evner som helbredere og trolldomsbruk.

Videre kan det tenkes at samene ga gaver til høvdinger som gjenytelser for at de fikk militær beskyttelse mot inntrengere og tilgang til avsetning for viktige varer – altså kan det tenkes de var interesserte i høvdingenes evne til å skaffe dem jern, korn og importvarer fra kontinentet i bytte mot pelsverk, hvalrosstenner, dun og hvalolje. I sagaene fortelles det også om ekteskap mellom norske høvdinger og samiske kvinner, noe som peker mot et positivt samkvem mellom folkegruppene i nord.

Middelalder – Samer og nordmenn (og svensker og russere)

Kongemakten krevde rett til å handle med samene, og sameskatten var en viktig inntektskilde for de norske kongene i middelalderen. Norges konge hadde alltid krevd skatt av samene, og den ble betalt med pelsverk og tørrfisk.

Lappekodisillen

Dog hadde de til å begynne med et problem, fordi grensene på Nordkalotten ikke var fastlagt. Det betydde at både svenske og russiske skatteoppkrevere reiste til Finnmarksvidda og langs kysten. Resultatet ble at noen samer måtte betale tredobbel skatt. Heldigvis bedret forholdene seg da Sverige og Danmark-Norge fikk en fast grenseavtale i 1751. Lappekodisillen («sameskatten»), som var et spesielt tillegg i avtalen, bestemte at reindriftssamer enten skulle være norske eller svenske, men at de likevel kunne krysse grensen etter gammel sedvane og betale skatt til det riket de var statsborgere i. Men ikke før i 1826 ble grensen mot Russland fastlagt.

Thomas von Westen – Samekristningen på 1700- og 1800-tallet

Kongen ville få kontroll over samene og deres områder. De skulle bli kongens undersåtter og, ikke minst, den dansk-norske staten ville kristne dem. Samemisjonen kom derfor igang tidlig på 1700-tallet under ledelse av presten Thomas von Westen. Sakte men sikkert ble samene kristnet, og de omvendte oppfattet snart naturgudene som onde makter. Fra et kulturperspektiv var kristningen en katastrofe, blant annet fordi hundrevis av runebommer ble samlet inn og brent.

Tidlig på 1800-tallet godtok myndighetene at den norske kirken holdt gudstjenester på samisk. Og samemisjonæren Niels V. Stockfleth oversatte Det nye testamentet til samisk for at flere skulle få muligheten til å forstå Guds ord.

Fornorskningspolitikk og opprør på 1800-tallet

Stortinget forandret politikken i 1840-årene, og forlangte at samene skulle bli mer lik nordmenn. Hovedgrunnen for dette var at Russland presset på for å få kontroll over Nordkalotten.

På skolen skulle ungene nå undervises på norsk. Det samme gjaldt også for kvenene – altså folk av finsk avstamning som innvandret til Norge fra slutten av 1600-tallet.

Uro i samesamfunnet – Kautokeino-opprøret i 1852

Den svenske presten Lars Lævi Læstadius satte i gang en luthersk vekkelsesbevegelse som spredte seg til hele Nordkalotten. Han var opptatt av å ende drukkenskapen blant samene og holdt kraftige prekener mot synd og umoral. En stor tilhengerskare vokste opp rundt ham, og mange av samene som deltok i Læstadius' vekkelse kom ofte i konflikt med representanter for norske myndigheter.

I fremste rekke sto presten, forvalteren av Guds ord, og dernest lensmannen, som hadde politimyndighet.

Dråpen som fikk glasset til å renne over skjedde i det som kalles Kautokeino-opprøret i 1852, da en kjøpmann og lensmannen ble drept, samtidig som presten ble mishandlet. To av aksjonistene mistet også livet under tumultene før myndighetene fikk kontroll over situasjonen.

Da Høyesteretts dom falt to år seinere, var det de to opprørslederne Mons Somby (27) og Aslak Hætta (28) som strengeste straff ved halshogging i oktober 1854. De voldsomt harde straffene ble begrunnet med at opprørerne ville tvinge fram en likhet som ville «tilintetgjøre all sivilisasjon». Høyesterett dro likhetstegn mellom Thranebevegelsen, Kautokeino-opprøret og revolusjonsforsøkene i Europa 1848.

1900-tallet

Da Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt i 1935 endret ikke regjeringen politikken overfor den samiske og kvenske befolkingen. Fornorskningspolitikken fortsatte som før. Samiske og kvenske barn måtte lære norsk, og lærerne måtte også passe på at de ikke snakket samisk eller finsk seg imellom i friminuttene.

Nordmennene så likevel på finnene og samene på noe forskjellige måter. Selv om det var mye dårlig behandling av kvenene (som for eksempel at de ikke fikk adgang til offentlige stillinger, og både kvener og finske reisende i Nord-Norge ble overvåket pga. frykt for finsk erobring av Finnmark), så ble uansett samene dårligst ansett.

Nordmennene så på samene som et primitivt urfolk som måtte oppdras, og omtalen av dem var ofte direkte rasistisk. I oppslagsverket «Norge vårt land» fra 1937 sto det om samene at de var «små og svakbyggede, skallen er nesten rund, hår og øyne mørke, ansiktstrekkene fremmedartede, mongolliknende».

Samene krever sin rett – 1945 og utover

Andre verdenskrig ble et viktig skille for samefolkets historie. Dette fordi den harde fornorskningspolitikken ble gitt opp i årene etter 1945 – det smakte rett og slett for mye av rasisme etter alt som hadde skjedd mtp. nazismen. I tillegg gjorde kravene om selvstendighet fra kolonifolk i Afrika og Asia og FNs menneskerettighetsarbeid at norske myndigheter måtte ta større hensyn til minoritetenes interesser.

Den nye samepolitikken ble utformet i innstillingen fra Samekomiteen av 1956, og tok til orde for å verne samisk kultur, språk og næringsvirksomhet. Intensjonen var at de skulle oppnå sosial og økonomisk likestilling i det norske storsamfunnet.

Men det gikk tregt. Hvorfor?

Samene måtte organisere seg og trengte en politisk ledelse med klare mål. Muligens hadde det innvirkning at de var blitt diskriminert og undertrykt i hundrevis av år, noe som hadde skapt lav selvfølelse og maktesløshet, samt at de gamle rasistiske holdningene til nordmenn ikke enkelt lot seg fjernes.

Dog kom multiple organisasjoner etter hvert fram:

• 1948 – Norske Reindriftssamers Landsforbund
• 1950-årene – Nordisk Sameråd (fellesnordisk forening)
• 1964 – Norsk Sameråd (rådgivende organ for staten i samiske saker)
• 1968 – Norske Samers Riksforbund (opprettet av flere lokale sameforeninger som én)
• 1974 – Nordisk Sameinstitutt – dannet av norske, svenske og finske myndigheter for å sette igang forskning på samiske spørsmål)
• 1975 – Verdensrådet for urbefolkninger (organisasjonen som fikk satt overgrep mot etniske minoriteter på den internasjonale dagsordenen)
• 1979 – Samenes Landsforbund (stiftet av en utbrytergruppe)
• 1981 – Sameloven, som bestemte at det skulle opprettes et nytt folkevalgt organ – SAMETINGET
• 1990-årene – Regjeringen utredet samenes rettigheter til naturressurser
• 2003 – Regjeringen la fram forslaget til Finnmarkslov – men forslaget utløste kraftige protester fra Sametinget, som fikk støtte av ILO og FNs rasediskrimineringskomité.
• 2005 – Den endelige loven blir vedtatt, ved navn «Finnmarkseiendommen», med representanter fra Sametinget og Finnmark fylkesting.