Gjøre rede for sentrale trekk ved samisk historie og diskutere samenes forhold til stater med samisk bosetning fram til omkring midten av 1800-tallet.
(Men jeg velger her å ta med også det som skjedde etter 1800-tallet.)
Samenes historie
Samene
er Norges urfolk. Urfolk er mennesker som helt eller delvis har
bevart sin tradisjonelle kultur, og som levde i et bestemt landområde
før storsamfunnet overtok det, eller før den staten de nå er en
del av, ble etablert.
Samene 1000 f.kr og
fram mot vikingtiden
Samisk
kultur vokser fram i Nord-Skandinavia på grunnlag av jeger- og
fangstkulturene som hadde eksistert siden steinalderen.
Samisk
språk = sterk påvirkning fra og tette forbindelser med
finsk-ugriske folkegrupper fra områdene nordøst for Østersjøen.
I
løpet av steinalderen utviklet samene en særegen fangstkultur som
skilte seg fra bondebefolkningen lenger sør.
Vikingtid – Samer og
nordmenn
Samer
og nordmenn levde separate liv i Nord-Norge: Ved inngangen til
vikingtiden bodde det norske, germansk-talende bønder langs kysten
opp til Malangen i Sør-Troms, mens samene holdt til i det indre av
Skandinavia fra Nord-Østerdal og Dovre i sør til kysten av Troms og
Finnmark i nord.
Ottar
fra Hålogaland
Omfattende
varebytte mellom samer og nordmenn i vikingtiden. En viktig kilde til
forholdet mellom de to er historien den nordnorske stormannen Ottar
fra Hålogaland ga til en engelsk konge i 880-årene, hvor han
forteller at de hadde store inntekter fra skattlegging av «finnene».
Først ble dette tolket som at de nordnorske høvdingene undertrykte
og utbyttet den samiske befolkningen, men nyere forskning legger
snarere vekt på at samarbeid og gjensidig nytte må ha dominert
folkegruppene i nord.
Stor
respekt og positivt samkvem
Blant
annet pekes det på at de norrøne høvdingene hadde stor respekt for
deler av den samiske naturreligionen – da spesielt samenes magiske
evner som helbredere og trolldomsbruk.
Videre
kan det tenkes at samene ga gaver til høvdinger som gjenytelser for
at de fikk militær beskyttelse mot inntrengere og tilgang til
avsetning for viktige varer – altså kan det tenkes de var
interesserte i høvdingenes evne til å skaffe dem jern, korn og
importvarer fra kontinentet i bytte mot pelsverk, hvalrosstenner, dun
og hvalolje. I sagaene fortelles det også om ekteskap mellom norske
høvdinger og samiske kvinner, noe som peker mot et positivt samkvem
mellom folkegruppene i nord.
Middelalder – Samer
og nordmenn (og svensker og russere)
Kongemakten
krevde rett til å handle med samene, og sameskatten var en viktig
inntektskilde for de norske kongene i middelalderen. Norges konge
hadde alltid krevd skatt av
samene, og den ble betalt med pelsverk og tørrfisk.
Lappekodisillen
Dog
hadde de til å begynne med et problem, fordi grensene på
Nordkalotten ikke var fastlagt. Det betydde at både svenske og
russiske skatteoppkrevere reiste til Finnmarksvidda og langs kysten.
Resultatet ble at noen samer måtte betale tredobbel skatt. Heldigvis
bedret forholdene seg da Sverige og Danmark-Norge fikk en fast
grenseavtale i 1751. Lappekodisillen («sameskatten»), som var et
spesielt tillegg i avtalen, bestemte at reindriftssamer enten skulle
være norske eller svenske, men at de likevel kunne krysse grensen
etter gammel sedvane og betale skatt til det riket de var
statsborgere i. Men ikke før i 1826 ble grensen mot Russland
fastlagt.
Thomas
von Westen – Samekristningen på 1700- og 1800-tallet
Kongen
ville få kontroll over samene og deres områder. De skulle bli
kongens undersåtter og, ikke minst, den dansk-norske staten ville
kristne dem. Samemisjonen kom derfor igang tidlig på 1700-tallet
under ledelse av presten Thomas von Westen. Sakte men sikkert ble
samene kristnet, og de omvendte oppfattet snart naturgudene som onde
makter. Fra et kulturperspektiv var kristningen en katastrofe, blant
annet fordi hundrevis av runebommer ble samlet inn og brent.
Tidlig
på 1800-tallet godtok myndighetene at den norske kirken holdt
gudstjenester på samisk. Og samemisjonæren Niels V. Stockfleth
oversatte Det nye testamentet til samisk for at flere skulle få
muligheten til å forstå Guds ord.
Fornorskningspolitikk
og opprør på 1800-tallet
Stortinget
forandret politikken i 1840-årene, og forlangte at samene skulle bli
mer lik nordmenn. Hovedgrunnen for dette var at Russland presset på
for å få kontroll over Nordkalotten.
På
skolen skulle ungene nå undervises på norsk. Det samme gjaldt også
for kvenene – altså folk av finsk avstamning som innvandret til
Norge fra slutten av 1600-tallet.
Uro
i samesamfunnet – Kautokeino-opprøret i 1852
Den svenske presten Lars Lævi Læstadius satte i gang en luthersk
vekkelsesbevegelse som spredte seg til hele Nordkalotten. Han var
opptatt av å ende drukkenskapen blant samene og holdt kraftige
prekener mot synd og umoral. En stor tilhengerskare vokste opp rundt
ham, og mange av samene som deltok i Læstadius' vekkelse kom ofte i
konflikt med representanter for norske myndigheter.
I fremste rekke sto presten, forvalteren av Guds ord, og dernest
lensmannen, som hadde politimyndighet.
Dråpen
som fikk glasset til å renne over skjedde i det som kalles
Kautokeino-opprøret i 1852, da en kjøpmann og lensmannen ble drept,
samtidig som presten ble mishandlet. To av aksjonistene mistet også
livet under tumultene før myndighetene fikk kontroll over
situasjonen.
Da
Høyesteretts dom falt to år seinere, var det de to opprørslederne
Mons Somby (27) og Aslak Hætta (28) som strengeste straff ved
halshogging i oktober 1854. De voldsomt harde straffene ble begrunnet
med at opprørerne ville tvinge fram en likhet som ville
«tilintetgjøre all sivilisasjon». Høyesterett dro likhetstegn
mellom Thranebevegelsen, Kautokeino-opprøret og revolusjonsforsøkene
i Europa 1848.
1900-tallet
Da
Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt i 1935 endret ikke regjeringen
politikken overfor den samiske og kvenske befolkingen.
Fornorskningspolitikken fortsatte som før. Samiske og kvenske barn
måtte lære norsk, og lærerne måtte også passe på at de ikke
snakket samisk eller finsk seg imellom i friminuttene.
Nordmennene
så likevel på finnene og samene på noe forskjellige måter. Selv
om det var mye dårlig behandling av kvenene (som for eksempel at de
ikke fikk adgang til offentlige stillinger, og både kvener og finske
reisende i Nord-Norge ble overvåket pga. frykt for finsk erobring av
Finnmark), så ble uansett samene dårligst ansett.
Nordmennene
så på samene som et primitivt urfolk som måtte oppdras, og omtalen
av dem var ofte direkte rasistisk. I oppslagsverket «Norge vårt
land» fra 1937 sto det om samene at de var «små og svakbyggede,
skallen er nesten rund, hår og øyne mørke, ansiktstrekkene
fremmedartede, mongolliknende».
Samene
krever sin rett – 1945 og utover
Andre verdenskrig ble et viktig skille for samefolkets historie.
Dette fordi den harde fornorskningspolitikken ble gitt opp i årene
etter 1945 – det smakte rett og slett for mye av rasisme etter alt
som hadde skjedd mtp. nazismen. I tillegg gjorde kravene om
selvstendighet fra kolonifolk i Afrika og Asia og FNs
menneskerettighetsarbeid at norske myndigheter måtte ta større
hensyn til minoritetenes interesser.
Den nye samepolitikken ble utformet i innstillingen fra Samekomiteen
av 1956, og tok til orde for å verne samisk kultur, språk og
næringsvirksomhet. Intensjonen var at de skulle oppnå sosial og
økonomisk likestilling i det norske storsamfunnet.
Men det gikk tregt. Hvorfor?
Samene måtte organisere seg og trengte en politisk ledelse med klare
mål. Muligens hadde det innvirkning at de var blitt diskriminert og
undertrykt i hundrevis av år, noe som hadde skapt lav selvfølelse
og maktesløshet, samt at de gamle rasistiske holdningene til
nordmenn ikke enkelt lot seg fjernes.
Dog kom multiple organisasjoner etter hvert fram:
- 1948 – Norske Reindriftssamers Landsforbund
- 1950-årene – Nordisk Sameråd (fellesnordisk forening)
- 1964 – Norsk Sameråd (rådgivende organ for staten i samiske saker)
- 1968 – Norske Samers Riksforbund (opprettet av flere lokale sameforeninger som én)
- 1974 – Nordisk Sameinstitutt – dannet av norske, svenske og finske myndigheter for å sette igang forskning på samiske spørsmål)
- 1975 – Verdensrådet for urbefolkninger (organisasjonen som fikk satt overgrep mot etniske minoriteter på den internasjonale dagsordenen)
- 1979 – Samenes Landsforbund (stiftet av en utbrytergruppe)
- 1981 – Sameloven, som bestemte at det skulle opprettes et nytt folkevalgt organ – SAMETINGET
- 1990-årene – Regjeringen utredet samenes rettigheter til naturressurser
- 2003 – Regjeringen la fram forslaget til Finnmarkslov – men forslaget utløste kraftige protester fra Sametinget, som fikk støtte av ILO og FNs rasediskrimineringskomité.
- 2005 – Den endelige loven blir vedtatt, ved navn «Finnmarkseiendommen», med representanter fra Sametinget og Finnmark fylkesting.
Åh tusen takk! Flott skrevet! Har privatisteksamen i muntlig neste uke, så dette hjelper meg mye når det kommer til kompetansemålet om samisk historie :)
SvarSlettHyggelig å høre at det var til hjelp, Anja!
SlettLykke til på eksamen :)
Akkurat begynt å studere historie og dette hjalp veldig på mine oppgaver.
SvarSlett